Reisende Rom
Utvalg tekster
Bueskytter og blindebukk
Da jeg var 17 år trente jeg bueskyting.
Jeg valgte å ikke kjøpe meg avansert bue.
Bue med hjultrinser, stabiliseringslodd og sikte.
Jeg valgte å ikke bli med på turneringer.
Det var ikke derfor jeg var der.
Bueskyting handler om tilstedeværelse, om å være like mye tilstede i bevegelsen som i den røde malte sirkelen på målskiva. Du kjenner målet, du vet hvor du skal, men er du ikke tilstede i din egen kropp når pila forlater strengen, finner du aldri fram.
Da jeg var 24 tok jeg bacheloreksamen i Design, Klær og kostyme. På design hadde jeg god bruk for bueskytterens evner. Definerte mål, research, skissering, valg, teknisk utfordring, ferdig produkt, analyse av oppnådde mål. Jeg visste hvor jeg mente målet skulle være, siktet meg inn og traff.
I ettertid føler jeg et slags savn, det er noe som mangler, noe jeg har glemt.
Da jeg begynte på metall bestemte jeg meg for å ta bueskytteren opp til vurdering. Hva var det jeg hadde glemt? Jeg gikk aktivt inn for å omstrukturere min egen arbeidsmetode. Til nå hadde målet, resultatet og det ferdige produktet vært i fokus, men den gode bueskytteren skulle jo også være tilstede i bevegelsen.
Bevegelsen, den riktige bevegelsen, tilstedeværelsen. Jeg slipper målet ut av syne og gir meg hen til prosessen. Jeg er ikke lenger bueskytter, jeg leker blindebukk. Med bind for øynene tropper jeg opp i festlokalet, setter fra meg buen i gangen før jeg begynner å fange leende selskapsgjester.
De gangene jeg måtte ha et resultat tok jeg av meg bindet for øynene, gikk og fant buen, så meg ut et mål, definerte, siktet, spente buen, slapp strengen og lot pilen treffe et mål: Bachelor i Kunstfag, metall og-smykkekunst.
I ettertid følte jeg et slags savn, det var igjen noe som manglet, noe jeg hadde glemt. Samtidig, visste jeg at jeg hadde tatt viktige valg;
Beviset lå foran meg, det hadde vært en nødvendig vei å gå, den førte meg hit.
Da jeg var 17 år trente jeg bueskyting.
Jeg valgte å ikke kjøpe meg avansert bue.
Bue med hjultrinser, stabiliseringslodd og sikte.
Jeg valgte å ikke bli med på turneringer.
Det var ikke derfor jeg var der.
Bueskyting handler om tilstedeværelse, om å være like mye tilstede i bevegelsen som i den røde malte sirkelen på målskiva. Du kjenner målet, du vet hvor du skal, men er du ikke tilstede i din egen kropp når pila forlater strengen, finner du aldri fram.
Da jeg var 24 tok jeg bacheloreksamen i Design, Klær og kostyme. På design hadde jeg god bruk for bueskytterens evner. Definerte mål, research, skissering, valg, teknisk utfordring, ferdig produkt, analyse av oppnådde mål. Jeg visste hvor jeg mente målet skulle være, siktet meg inn og traff.
I ettertid føler jeg et slags savn, det er noe som mangler, noe jeg har glemt.
Da jeg begynte på metall bestemte jeg meg for å ta bueskytteren opp til vurdering. Hva var det jeg hadde glemt? Jeg gikk aktivt inn for å omstrukturere min egen arbeidsmetode. Til nå hadde målet, resultatet og det ferdige produktet vært i fokus, men den gode bueskytteren skulle jo også være tilstede i bevegelsen.
Bevegelsen, den riktige bevegelsen, tilstedeværelsen. Jeg slipper målet ut av syne og gir meg hen til prosessen. Jeg er ikke lenger bueskytter, jeg leker blindebukk. Med bind for øynene tropper jeg opp i festlokalet, setter fra meg buen i gangen før jeg begynner å fange leende selskapsgjester.
De gangene jeg måtte ha et resultat tok jeg av meg bindet for øynene, gikk og fant buen, så meg ut et mål, definerte, siktet, spente buen, slapp strengen og lot pilen treffe et mål: Bachelor i Kunstfag, metall og-smykkekunst.
I ettertid følte jeg et slags savn, det var igjen noe som manglet, noe jeg hadde glemt. Samtidig, visste jeg at jeg hadde tatt viktige valg;
Beviset lå foran meg, det hadde vært en nødvendig vei å gå, den førte meg hit.
Monstre under senga
Jeg har monstre under senga.
Hver kveld kan jeg høre dem gnafse og krafse.
De spiser drømmer.
Jeg vet ikke hvor mange de er, de lar seg ikke telle.
Hver morgen, når jeg ser etter, er de borte.
Neste natt hører jeg likevel den velkjente tumlingen.
I forrige uke våknet jeg en natt til noe som minnet om sakte, stilferdig, nynning.
Jeg skulle så gjerne ha sett dem, men jeg vet at tenner jeg et lys og ser etter, vil de briste og bli til tåke.
Da har mine tre hete talgdråper ødelagt alt.
Jeg har monstre under senga.
Hver kveld kan jeg høre dem gnafse og krafse.
De spiser drømmer.
Jeg vet ikke hvor mange de er, de lar seg ikke telle.
Hver morgen, når jeg ser etter, er de borte.
Neste natt hører jeg likevel den velkjente tumlingen.
I forrige uke våknet jeg en natt til noe som minnet om sakte, stilferdig, nynning.
Jeg skulle så gjerne ha sett dem, men jeg vet at tenner jeg et lys og ser etter, vil de briste og bli til tåke.
Da har mine tre hete talgdråper ødelagt alt.
Landet utenfor
I ettertid følte jeg et slags savn, det var igjen noe som manglet, noe jeg hadde glemt. Samtidig, visste jeg at jeg hadde tatt viktige valg; Beviset lå foran meg, det hadde vært en nødvendig vei å gå, den førte meg hit.
Dag 1: Sletta foran meg er åpen, nærmest gold. Veien strekker seg ut bakover, men stanser der skosålene mine begynner. Til venstre står det et gammeldags veiskilt, men det peker ikke i noen spesiell retning, bare konstaterer, slik navneskilt gjør, at her er noe. Jeg leser navnet og merker noe tungt, som en stor stein, falle på plass i mageregionen. Dette må jeg sove på. Jeg slår leir.
Dag 2: Jeg våkner ved siden av et nesten nedbrent leirbål og oppdager at jeg i søvne har sparket til sekken så noe av innholdet har falt ut. Buen, et par piler og en stoffremse. En bok har falt ned i utkanten av bålet og de glupske glørne er i ferd med å ete seg inn i ryggen på den. Jeg farer opp og røsker den til meg, slår febrilsk på bokryggen med flat hånd uten tanke på brannsår. Andpusten står jeg med boken trykket inn mot bryste lenge etter at faren er over. Noe er falt ut, et par sider. De har fått grå flekker av sot. Jeg plukker dem opp og leser.
Og en mann sa: Tal til oss om selverkjennelse.
Og han svarte og sa:
Dere Ønsker å vite det i ord som dere alltid har visst i tanker.
Dere ønsker å berøre drømmenes nakne kropp med fingrene.
Og dette er riktig av dere.*
Dag 691: Jeg sitter og skriver i varmen fra bålet ved nok en leir. Det blir stadig lettere å skrive med bind for øynene. Jeg har gått langt siden den morgenen på sletta, da jeg sto der med de fillete boksidene i hånda og jeg forsto hva jeg måtte gjøre. Jeg skalv på hendene, da jeg igjen bandt blindebukkens bind for øyene og løftet buen. Pust dypt, rett ryggen, vri albueleddet ut av veien for strengen, slapp av, svak bøy i knærne, pust dypt, skyt. Slik har jeg beveget meg fra pile-skudd til pile-skudd. Fra dag til natt.
Jeg kan ikke se mørket, men jeg vet det er natt, lydene rundt meg har vokst seg kraftigere i det siste, men de skremmer meg ikke, det er som om jeg har hørt dem før, toner som minner om sakte, stilferdig, nynning.
* Kahlil Gibran, "Profeten" til norsk ved Annie Riis.
I ettertid følte jeg et slags savn, det var igjen noe som manglet, noe jeg hadde glemt. Samtidig, visste jeg at jeg hadde tatt viktige valg; Beviset lå foran meg, det hadde vært en nødvendig vei å gå, den førte meg hit.
Dag 1: Sletta foran meg er åpen, nærmest gold. Veien strekker seg ut bakover, men stanser der skosålene mine begynner. Til venstre står det et gammeldags veiskilt, men det peker ikke i noen spesiell retning, bare konstaterer, slik navneskilt gjør, at her er noe. Jeg leser navnet og merker noe tungt, som en stor stein, falle på plass i mageregionen. Dette må jeg sove på. Jeg slår leir.
Dag 2: Jeg våkner ved siden av et nesten nedbrent leirbål og oppdager at jeg i søvne har sparket til sekken så noe av innholdet har falt ut. Buen, et par piler og en stoffremse. En bok har falt ned i utkanten av bålet og de glupske glørne er i ferd med å ete seg inn i ryggen på den. Jeg farer opp og røsker den til meg, slår febrilsk på bokryggen med flat hånd uten tanke på brannsår. Andpusten står jeg med boken trykket inn mot bryste lenge etter at faren er over. Noe er falt ut, et par sider. De har fått grå flekker av sot. Jeg plukker dem opp og leser.
Og en mann sa: Tal til oss om selverkjennelse.
Og han svarte og sa:
Dere Ønsker å vite det i ord som dere alltid har visst i tanker.
Dere ønsker å berøre drømmenes nakne kropp med fingrene.
Og dette er riktig av dere.*
Dag 691: Jeg sitter og skriver i varmen fra bålet ved nok en leir. Det blir stadig lettere å skrive med bind for øynene. Jeg har gått langt siden den morgenen på sletta, da jeg sto der med de fillete boksidene i hånda og jeg forsto hva jeg måtte gjøre. Jeg skalv på hendene, da jeg igjen bandt blindebukkens bind for øyene og løftet buen. Pust dypt, rett ryggen, vri albueleddet ut av veien for strengen, slapp av, svak bøy i knærne, pust dypt, skyt. Slik har jeg beveget meg fra pile-skudd til pile-skudd. Fra dag til natt.
Jeg kan ikke se mørket, men jeg vet det er natt, lydene rundt meg har vokst seg kraftigere i det siste, men de skremmer meg ikke, det er som om jeg har hørt dem før, toner som minner om sakte, stilferdig, nynning.
* Kahlil Gibran, "Profeten" til norsk ved Annie Riis.